Sara Hasan, lillesøsteren til Mustafa Hasan. Hun startet livet sitt som de fleste av oss, født og oppvokst i Norge. I 2017 ble hun som åtteåring deportert fra landet, og gitt 300 000 kroner i gjeld fra en rettsak hun var for ung til å uttale seg i.

Sara Hasan ble deportert fra Norge, selv om Norge var hennes hjem.

Vi har nå en praksis hos utlendingsmyndighetene, der mindreårige barn blir pålagt gjeld, arvesynden blir praktisert og barnets beste har tydeligvis mistet all reell betydning.

Dette trodde vi kun fantes i historiebøkene, men historien til Sara beviser at dette foregår i Norge per i dag.

Sara er nå kun et eksempel av flere norske barn, som har hele sin historie i Norge, for så å bli deportert. Sara er ingen «flyktning», hun er et norsk barn.

Sara fikk en barndom fylt med lek, vennskap og kjærlighet. Hun begynte på Brendsrud Barnehage.

Hun spiste pølse i lompe i helgene, hadde brunost på knekkebrødet i nista på ukedagene, og så på norsk barne-tv om kveldene.

På 17. Mai gledet Sara seg til å starte dagen, mens hun viftet det norske flagget. Hun samlet på russekort i mai, og sang i kor med vennene sine, om Norge, i rødt, hvitt og blått.

Kledd i bunad, på Norges Nasjonaldag, var Sara der hun hørte til, hjemme, i Norge.

Dette var dessverre raskt på vei til å endre seg fullstendig.

Selv om Sara var en ung norsk jente, født og oppvokst i Norge, ble hun utvist fra landet, og deportert til Jordan i 2017.

Sara var ikke mer enn 8 år gammel da hun måtte si farvel til alt hun kjente til, og alle hun holdt seg nære.

Dette var et stort sjokk på skolen hennes, da hun gikk i tredje klasse på Drengsrud barneskole i Asker.

Sara Hasan kjente ikke til noe annet enn Norge. Hun hadde ingen minner, ingen historie, ingen barndom, utenom den i Norge.

Drømmene, vennene, familien, kjærligheten, hun mistet alt.

«Å komme tilbake til Norge, ville betydd alt. Jeg er født og oppvokst i Norge.» Sara Hasan.

Sara ble utvist i 2017, fordi «innvandrings regulerende hensyn» veide mer enn barnets beste. Hun ble kastet ut av landet hun kom fra.

Sara har oppgitt at tryggheten og sosial livet har blitt grovt svekket, og at hun har hatt det utrolig vanskelig etter utvisningen.

«Jeg er norsk. Hvorfor har jeg ikke et sted å kalle hjem?» - Sara Hasan.

På FN dagen i 2017, samme år da Sara skulle bli kastet ut av landet, fikk hun et oppdrag om å synge solo for hele skolen angående barns rettigheter.

Sara gledet seg lenge i forkant, klassen sang først «Alle kan dele», og deretter fikk sara sin tur til å synge solo. Sara sang følgende;

«Det finnes mange barn som har ingenting. Det finnes barn som har alle ting. Kan noen si meg hvorfor er det sånn. Noen barn er glade og mette. Andre barn er triste og sultne. Jeg spør meg selv hvorfor må det være sånn.»

Julia Lysgaard Shirazi fra støttegruppen satt blant publikum og lyttet til Sara synge.

«Jeg satt i mengden og håpet at denne lille jenta som sang for barns rettigheter, også skulle få beholde sine.» - Julia Lysgaard Shirazi.

En måned etter Sara sin opptreden, fikk hun beskjeden om at hun var blitt utvist fra Norge. Sara ble en av de barna hun sang om, en av de barna som har ingenting.

Stortinget har flere ganger endret på lovverket for at Barnets beste skal vektlegges høyere slik som er intensjonen med det norske lovverket.

Nå har blant annet regjeringen igjen åpnet opp for endringer i lovverket av samme grunn, at barnets beste skal veie høyere enn innvandringsregulerende hensyn.

Saken er den at menneskelige hensyn og barnets beste SKAL veie tungt i Norge, presist tyngre enn innvandringsregulerende hensyn.

Det skal kreve svært grundige bearbeide oppklaringer for hvordan innvandringsregulerende hensyn kan veie over hensynet til Barnets beste. Dessverre er situasjonen motsatt i nåværende praksis.

Barnets beste og menneskelige hensyn har like mye å si i Norge, som det enhver tilfeldig saksbehandler i Utlendingsmyndighetene mener at det har!

I Norge per i dag, blir mindreårige barn pålagt gjeld, arvesynden blir praktisert og barnets beste har mistet all reell betydning. Dette trodde vi kun fantes i historiebøkene.