«Streng» og «rettferdig» er ordene den norske rettsstat «beskytter» seg med på samme tid som de bedriver deportasjoner av norske barn.

Hvordan kan vi i rettferdighetens navn straffe barn for foreldrenes (antatte) handlinger?

Hvordan kan vi deportere norsk-fødte barn, eller barn som har hele oppveksten i Norge?

Hvordan kan vi la barnets beste vike for innvandringsregulerende hensyn gang på gang?

Den norske rettsstat bedriver en praksis som er i strid med lovverket som skal beskytte barn. For vi har faktisk et lovverk som skal sikre at barnets beste blir ivaretatt. Praksis er likevel at «innvandringsregulerende hensyn» får forrang over barnets beste, lover og konvensjoner, men dette skal vi helst ikke si høyt.

Dagens avveining av barnets beste versus innvandringsregulerende hensyn, synes ikke å være i samsvar med barnekonvensjonen. Hensynet til barnets beste skal ikke være på lik linje med andre hensyn. Motstående hensyn kan vektlegges, men de skal ikke ha like stor eller større vekt som hensynet til barnets beste som utgangspunkt. Dersom en løsning fremstår som klart det beste for barnet, så skal det ”svært gode grunner til for å oppveie dette”.

Jeg kan vanskelig se at nemndleder i UNE som har vurdert både Mustafa og Farida sin sak, har lagt barnets beste til grunn. Da ville ikke Mustafa levd i usikkerhet i dag, og Farida ville ikke sittet i Afghanistan. Barna ville gått på skole, og helt sikkert vært gode bidragsytere i det norske samfunnet.

Hva med Neda Ibrahim, barna i Gahvejian familien, Tønsberg-barna, og Sara Hasan? Og ikke minst de andre barna vi ikke hører om.

«Streng» og «rettferdig» er to ord.

Det er ingen tvil om at Norges asylpolitikk i praksis vektlegger ordet «streng».

Men hvem er dette rettferdig for?

I alle fall ikke barna!