Hvilke reaksjoner er man faktisk redd for?

‍

I det siste hører man mye i mediene særlig om unge som sier de opplever hets, trusler og sjikane etter at de har ytret seg politisk i offentligheten. Flere mener at det er et problem for demokratiet, blant annet kommunalminister Nikolai Astrup (H). I en nyhetsartikkel fra NRK sier han at «det er alvorlig for demokratiet at mange ikke tør å gå inn i debatter fordi de er redde for reaksjonene».

‍

Det jeg stiller spørsmål ved med denne uttalelsen er ordene «redde for reaksjonene». Hvilke reaksjoner er man faktisk redde for?

‍

Det virker som om noen ungdomspolitikere og aktivister er redde for at noen i det hele tatt reagerer på det de sier

‍

Jeg tror de fleste vil si seg enig i at både trusler og sjikane ikke skal aksepteres i noen form, uavhengig av situasjon. Men samtidig virker det som om noen ungdomspolitikere og aktivister er redde for at noen i det hele tatt reagerer på det de sier. Dette mener jeg spesielt gjelder dem som kommer med ytringer om at jorden vil gå under i 2030 hvis vi ikke begrenser, men egentlig helst stopper fullstendig, utslippene av CO2.

‍

Som aktivt FpU-medlem er det ingen stor overraskelse når jeg blir møtt med spørsmål som «Liker dere ikke utlendinger?» og «Er dere rasister?». Eksempelvis i sommer fortalte FpUer Rikke Sjølander at hun hadde blitt kalt «Hitlers datter» på et skolebesøk. Dette er holdninger og angrep mot partiet mitt som ikke er nye og dessverre ikke ser ut til å endre seg. Men samtidig er det en viktig del av demokratiet og ytringsfriheten at andre faktisk kan ytre seg slik. Grunnen til at jeg mener dette er fordi disse ytringene i tillegg sier noe om tankegodset som står bak; ikke bare til den som ytrer seg slik, men også til likesinnede. Og dette mener jeg er verdifullt for samfunnet vårt; å kunne forstå og resonnere hvorfor og hvordan en ytring blir til.

‍

Oda Sofie Pettersen fra MDG gikk ut på Facebook med et «hjertesukk» fordi en FrP-politiker uttalte at «hun burde komme seg tilbake på skolebenken».

‍

Er denne kommentaren hets? Er dette definisjonen på hva hets er?

‍

Hvis man strekker ordet «hets» så langt som jeg mener det er gjort her, kan jeg vel da si at negative kommentarer som kronikken min kanskje får, og som jeg føler er ubehagelig, er hets?

‍

Har 13-åringer de samme forutsetningene for kunnskap, livserfaring, kritisk og reflekterende tanke som en voksen på 42 år?

‍

Leder i Grønn Ungdom, Hulda Holtvedt mener at 13-åringer opplever hets når de ytrer seg i offentligheten. Er det egentlig noe merkelig? Selvfølgelig vil andre mennesker reagere på det de sier, mye grunnet innholdet, men også på det faktumet at de er barn. Har 13-åringer de samme forutsetningene for kunnskap, livserfaring, kritisk og reflekterende tanke som en voksen på 42 år? Unge står ikke i en særstilling når de ytrer seg i offentligheten. De har frivillig valgt å delta i samfunnsdebatten. Da kan det ikke være forskjell på spillereglene.

‍

Mennesker ytrer seg ulikt, på forskjellige måter, noen med hersketeknikker, andre med respekt, tålmodighet og fornuft. Men skal man utelukke og kjempe imot verbale reaksjoner, som ikke er trusler, men som føles ubehagelig for den enkelte? Hets er ubehagelig, men er det bedre for demokratiet når meningsytrere som kommer med kontroversielle eller radikale ytringer skal beskyttes fra motytringer og kommentarer som kan virke skarpe?