‍«Det er jo bra at du er tynn da» ble jeg fortalt av læreren min når jeg var 13 år og spiseforstyrret. På kort tid hadde jeg mistet 20 kilo, besatt av å telle kalorier og antall skritt per dag. Kommentaren fra læreren min viser hvor kroppsbesatt vi som samfunn er, og hvor skadelig det kan være for unge mennesker.

«Oi, nå har du gått opp i vekt. Pass på så du ikke blir feit da!» ble jeg fortalt av onkelen min når jeg var 16 år. Han mente sikkert ikke noe vondt med det han sa. Men kommentaren fra onkel vekket en sovende djevel; anoreksien. Den ettermiddagen gråt jeg av redsel for å bli «feit». Og feit ble jeg. Tre år etter hadde jeg igjen begynt å bruke mat som redskap for å håndtere vanskelige følelser, men denne gangen spiste jeg for mye og for ofte. På tre år hadde jeg gått opp over 40 kg.

Erfaringene jeg gjorde meg som overvektig viser hvor brutale vi mennesker kan være mot hverandre. Jeg er et levende bevis på hvor opptatt vi er av andres kroppsfasonger, og hvor fordømmende vi er overfor overvektige mennesker. Som overvektig opplevde jeg å bli snakket til på en nedverdig måte, sammenliknet med når jeg var undervektig. Til tider kunne jeg høre “Du er ikke så morsom, til tross for at du er overvektig”. Som om min vekt definerer hvem jeg er. Som om mennesker har en tendens til å sette hverandre i ulike bokser, ut fra ens vekt. Som om vi er det vi veier.

Du er så mye mer enn kroppen din.

Vi må unngå å la oss styre av trange rammer for hvordan vi bør se ut, og vi må unngå å bli puslespillbrikker for en industri som vil tjene penger på oss; nemlig forbedringsindustrien. Vi må begynne å se hverandre for den vi er; med våre feil og mangler, men også med våre styrker og skjønnheter. Intet menneske er skapt likt, noe som gjør oss unike- og ulike. På tross av våre ulikheter, så viser statistikk fra Ungdata at 6 av 10 ungdommer ikke er fornøyde med utseende sitt. Det kommer også frem at kroppspress er noe de fleste opplever, men at det fremstår mer tabubelagt å prate om kroppspress, sammenliknet med skolepress. For eksempel vil mange unge heller prate om den dårlige karakteren man fikk, enn å prate om kroppsdelen man skammer seg over. Og kanskje har det blitt like lett å endre kroppen sin, som det er å endre en skolekarakter?

Man kan til enhver tid endre kroppen sin, ved å redigere bilder, operere seg eller kjøpe inn kurer og medikamenter. Det vil alltid finnes apper, leger, reklamebyråer og influensene som vil tjene penger på at du er usikker på kroppen din. Ekstra sårbart er det for oss unge, som opplever kroppslige og hormonelle endringer gjennom puberteten.

Kroppspress, hvordan løse problemet?

Jeg tror ikke at det finnes noen mirakelkur mot kroppspress, for mennesker vil alltid finne sosiale arenaer hvor man kan sammenlikne seg med andre, enten om det er på skolegården, treningssenteret, sosiale medier eller reklame. Imidlertid mener jeg at enkeltindivider må bli flinkere til å sammenlikne seg på andre måter. I stedet for å ha et livsprosjekt som heter “se best ut”, så kan man ha et livsprosjekt som heter “glede flest mulig”. Personlig har jeg startet på et livsprosjekt som heter “bli flinkere historieforteller”, og jeg føler at dette livsprosjektet er meningsfullt og givende.

For fire år siden droppet jeg livsprosjektet som heter “se best ut”, og jeg har fått det mye bedre med meg selv.

‍

Hvilket livsprosjekt spiller du?