En appell til det norske folk:

‍

«Et av verdens lykkeligste land» er nok mange norske barns verste mareritt i dag

‍

Kjære Norge.

‍

Vi beveger oss inn i et nytt skoleår.

‍

For mange, en ny mulighet.

‍

En ny mulighet til å gjøre opp for sveket barn og ungdom følte på under pandemien.

‍

En ny mulighet, Norge.

‍

Men,

‍

det betyr ikke at vi kan glemme hva som har skjedd.

‍

For vi skylder norske barn og ungdom en stor unnskyldning, og langt mer.

‍

Torsdag 12. mars 2020 stengte skoler og barnehager ned for første gang.

‍

Samme natt begynte et konstant mareritt for flere barn.

‍

Et mareritt man kunne rømme fra på dagtid.

‍

Barn ble fratatt sin trygge møteplass, sitt fristed og sin rømningsplass.

‍

Barn som allerede levde i konstant frykt,

‍

ble reddere,

‍

mer ensomme,

‍

mistet mer håp og

‍

følte seg mer sveket enn noen gang.

‍

Krisetelefonen ringte i ett sett fra 12. mars 2020.

‍

Barn satt på nattestid, mens de gjemte seg og tastet for harde livet.

‍

De var livredde.

‍

Nummeret 116 111 ble tastet inn langt flere ganger enn før.

‍

I mai 2020 åpnet skolene igjen.

‍

Barna fikk tilbake sin trygghet i hverdagen,

‍

trodde de.

‍

Marerittet var dessverre ikke over.

‍

Tiden etter vekslet de nasjonale tiltakene mellom,

‍

gul og rød sone for barneskoler og barnehager.

‍

Mellom å være fysisk på skolen og være hjemme.

‍

Barna hadde en turbulent, skummel og uforutsigbar hverdag.

‍

Noen få, små tiltak ble gjort da man så at krisetelefonen sprengte.

‍

Men, det var ikke nok.

‍

Nok en ny nedstengning ble annonsert i januar 2021.

‍

Skoler og barnehager havnet i rød sone, nok en gang.

‍

Barn og ungdom fryktet for sin nye hverdag i mye større grad.

‍

Og vet dere hva de verste er? Vet dere hva det største sviket var?

‍

Da regjeringen annonserte at Vinmonopolet skulle stå åpent.

‍

Det er ingen hemmelighet at i barnefamilier, med alkoholiserte foreldre, utsettes barn oftere for vold.

‍

Hvorfor ble ikke dette tatt med i den beslutningen?

‍

Og hvis det ble, hvorfor var det ikke viktig nok til at utfallet kunne bli annerledes?

‍

Jeg skammer meg.

‍

Jeg får vondt.

‍

Jeg kan ikke forestille meg hvordan disse barna følte seg,

‍

hva de opplevde,

‍

hva de måtte holde ut med, fordi de ble sviktet.

‍

Jeg kan ikke forestille meg hva som ble gjort mot dem.

‍

Jeg kan ikke forestille meg hvor hjelpeløse de har følt seg.

‍

Jeg kan ikke forestille meg hvor alene de har vært.

‍

Kjære Norge, vi vet bedre.

‍

Norske barn og ungdom fortjener mye bedre.

‍

«Et av verdens lykkeligste land» lot dette skje.

‍

«Et av verdens lykkeligste land» tok ikke gode nok forhåndsregler før de tok beslutninger.

‍

«Et av verdens lykkeligste land» glemte at alle barn har rett til beskyttelse, til å bli hørt og til å bli tatt hensyn til.

‍

«Et av verdens lykkeligste land» er nok mange norske barns verste mareritt i dag.