Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?

Nå er det veldig forskjellig fordi nå er det bare en uke siden jeg kom ut fra behandling. 

Jeg står opp mellom ni og ti, også tar jeg det litt med ro og jobber med tankene mine. 

I tillegg strikker jeg en del og slapper av med den tanken på at nå er jeg hjemme igjen og hverdagen skal begynne å planlegges.

Hva er det første du kommer til å gjøre når korona er over, eller hva er drømmedestinasjonen din og hvorfor?

Et sted der det er varmt – jeg ser bare for meg at jeg ligger på stranda et eller annet sted som er litt rolig, bader og spiser middag klokken tre og kveldsmat klokken åtte, så legger jeg meg. 

Gjerne alene, helt rolig og helt avslappa.

Alkoholen definerer ikke deg. Hvem er Nora som person?

Jeg er en person som som liker å være mye med venner, være sosial og å gjøre vanlige ting. Jeg er blant annet veldig glad i å være aktiv, samt å dra på ting som bowling, kino eller lignende. 

Nå har det ikke blitt så mye av dette på grunn av korona og innleggelse, men jeg er en veldig positiv, glad og sosial person.

Det begynner å bli en stund siden NRK Innafor ble filma. Hvordan har du det nå?

Det går veldig bra. Jeg kjenner at jeg er mye mer forberedt nå og kjenner meg selv bedre. Samtidig er det veldig mange flere som vet. Det er for eksempel vanskeligere for meg å tenke at en sprekk eller et tilbakefall er aktuelt. Med andre ord, jeg har det veldig bra og det er godt at folk vet, og at det er blitt mer åpenhet rundt det. 

På mange måter så har det å kunne snakke med folk vært en form for terapi.

Hvordan ble du møtt av de rundt deg, eller ukjente for den saks skyld, etter at episoden med deg ble sluppet?

Hele min venninnegjeng fikk vite om alkoholproblemet mitt da NRK Innafor ble spilt inn. Men, det har vært tre nære venninner som har visst det lenge før. Disse har blant annet vært med meg på sykehuset og sett meg på mitt verste. 

Jeg kan ikke takke dem nok – de har virkelig vært der for meg gjennom tykt og tynt. 

Jeg ble med andre ord tatt imot veldig godt av de fleste. 

Jeg så for meg at det skulle være litt sånn «hvordan går det», uten at man faktisk mener det, men jeg følte at folk var oppriktige. Samtidig ønsker jeg at folk stiller spørsmål direkte til meg om det skulle være noe så de får fasiten fra meg personlig - dette vil være med på å unngå spekulasjoner rundt ting. 

Det var bare positivt og det var veldig godt.

Hva var det som gjorde at du ville stå frem med din historie?

Jeg har veldig lyst til å jobbe med rus videre, og jeg tenker at hvis jeg skal det, så er det viktig at jeg selv starter med å være åpen om min historie. I tillegg, på slutten av oppholdet mitt på klinikken i sommer når jeg hadde kommet over kneika, så skjønte jeg at jeg hadde det veldig bra. Samtidig begynte jeg å føle på følelsen over å være litt forbannet over hvor lite staten sier og hvor lite skolene gjør, samt generelt i samfunnet. 

Det er viktig å poengtere at rusavhengige ikke bare er de man ser liggende på gata – det kan være hvem som helst og det trenger ikke å synes på en person.

Vil du si det var skummelt å skulle fortelle hele Norge hva du har gått gjennom?

Både og.

Det var mest spennende, men jeg var også veldig nervøs. 

Mest nervøs var jeg for familien min sin del, og spesielt søsteren min som havnet midt oppi alt sammen og sleit en god del med det.

Jeg så hvor nervøse familien min var, og hvor redd de var for at jeg enten skulle gå ned i kjelleren eller at jeg skulle få et tilbakefall og så videre.

Når jeg kontaktet NRK hadde jeg ikke begynt å drikke igjen, så jeg skulle egentlig være med for å vise hvordan det er etter endt behandling, og hvordan det er å være rusfri, men så fikk jeg tilbakefall helgen før NRK begynte å filme.

Opplever du at det er mange unge som tar kontakt med deg på sosiale medier i etterkant av å ha stått frem? Kanskje eldre også?

Jeg har fått veldig mange meldinger i etterkant og har fremdeles kontakt med noen som sliter.

Jeg prater for eksempel med enkelte om de har en dårlig dag, om de har gått på en sprekk, eller hvis de har klart seg en uke edru og så videre. I tillegg har jeg hjulpet noen med å informere om hvor man kan dra for å få hjelp og om hvordan det er å være på en klinikk. 

Jeg vet at episoden har hjulpet noen, og det er en veldig god følelse å sitte igjen med. Jeg blir veldig glad over å vite at det er flere som har tatt tak i problemene sine etter å ha sett episoden eller etter at jeg har vært i kontakt med de personlig gjennom at de har kontakta meg.

Det er veldig mange flere enn det man skulle tro som sliter med alkoholproblemer, og jeg tror det er store mørketall på rusavhengige. Se for eksempel på de køene som ble til da folk fikk vite at polet skulle stenge da regjeringen innførte strengere tiltak. Man kan ikke si at ingen av disse har et problem når de MÅ ha vin – dette kan være starten på noe.

På hvilket tidspunkt vil du si at man bør kontakte hjelp, eller når vet man i det hele tatt om man har et problem?

Ut ifra min egen erfaring og de jeg har vært lagt inn med, så skal man ganske langt ned i kjelleren før man får hjelp.

Selv om man er klar over at man har et problem, så er det noe inni deg som ikke tillater deg å si ifra og spørre om hjelp. 

På mange måter blir man selv et hinder for hva man selv egentlig vil. 

Jeg angrer veldig på at jeg ikke tok kontakt tidligere.

Legen min spurte meg flere ganger om jeg drakk mye, men jeg svarte alltid nei. 

I dag skulle jeg ønske at jeg var ærlig fra starten av da jeg ble spurt.

Jeg tror tabu er noe av grunnen til at det tar så lang tid før folk innser at de har et problem og tar kontakt. Det å skulle være 23 år og bli lagt inn på en rusklinikk er ikke særlig kult. Det jeg tror er vanskeligst er at det faktisk er en avhengighet. Alkoholen i seg selv er en reell hindring. 

Se for deg at du går du til det punktet hvor du spør om hjelp, nå har du plutselig ikke et valg lenger, du er bare nødt til å stoppe å drikke. Kommer man ut av behandling med en innstilling om at dette klarer man ikke eller om motivasjonen ikke er der så er sannsynligheten for at det går skeis veldig stor. Med andre ord, man må virkelig ville det for at det skal ha noen funksjon.

Hvordan ser veien videre ut for deg, er det noe spesifikt du ser for deg fremover?

Jeg skal søke på en fagskole i Trondheim. Der tilbyr de et nettstudium hvor man kan bli erfaringskonsulent, samt lære mye om kognitiv terapi og om mennesker. Som erfaringskonsulent bruker man egne erfaringer for å kunne hjelpe andre. Håpet er at jeg etter endt studieløp har nok kunnskap slik at jeg kan formidle det budskapet jeg ønsker for å igjen kunne hjelpe andre og å forebygge avhengighet.

Hva er det viktig at folk vet og forstår rundt det å ha utfordringer med alkohol?

Hvis man har utfordringer med alkohol så er det viktig å vite at det ikke er dumt å få hjelp, og at man heller ikke blir dømt over å få hjelp, tvert imot. 

Legevakta kan veldig mye mer enn man tror – man må bare komme i kontakt å få hjelp. Hos fastlegen kan du få snakke ut om tanker og følelser. Man lærer veldig mye om seg selv og hva som er viktig ved behandling.

Hvordan kan de rundt være best til hjelp og støtte?

Det kan være vanskelig å forstå, men det er nok veldig viktig at de rundt aksepterer situasjonen som den er, samt høre på den det gjelder. Dette har spesielt vært viktig for meg personlig. Det å skulle bli overvåket konstant hadde ikke vært bra for meg fordi dette ville kunne ført til at jeg heller vil trukket meg lenger unna, for så igjen å drikke. Med andre ord, kommunikasjon er veldig viktig.

Har du noen råd til andre som sliter med noen form for avhengighet?

Jeg anbefaler absolutt å dra til fastlegen. Det er forferdelig å tenke tilbake på, men det tok meg hele 8 måneder før jeg valgte og i det hele tatt turte å fortelle om det, til tross for gjentatte spørsmål fra legen om jeg drakk mye. 

Bare vær ærlig og åpen for løsninger – det er mange der ute som vil hjelpe. Det å skulle finne en plan for veien videre er essensielt.

Spørsmål fra følgere:

Er du eller var du redd for at folk skal dømme deg?

Nei jeg var ikke redd i det hele tatt fordi jeg tenkte at de som dømmer, eller sier noe stygt ikke har kunnskap nok om temaet eller problemet. Ikke kjenner de meg heller. Jeg vet hva som er riktig og hva som er feil, og skulle det komme dømmende tilbakemeldinger så får det bare være.

Er du sint fordi ingen så det før, og hvordan tror du det var å være familie oppi dette?

Jeg er ikke sint for at folk ikke så det før. Jeg vet at min familie visste det en stund før og jeg er veldig glad de ikke gjorde noe med det ettersom jeg er ganske sikker på at det ville skapt en stor konflikt. I et slikt tilfelle ville jeg ha blitt pushet i noe jeg ikke var klar for og er heller glad for at det ble som det ble. Jeg måtte to turer på legevakta før familien begynte å pushe meg til å virkelig ta grep. Alkoholisme er noe som ligger i familien, og jeg føler spesielt på det at søsteren min befant seg midt oppi alt dette og var der for meg gjennom alt, noe som har vært en stor påkjenning for henne. Samtidig er jeg veldig takknemlig for den støtten jeg fikk.

I senere tid så har søsteren min tatt frem mange mailer hun sendte til ulike personer når hun gikk på ungdomsskolen hvor hun fortalte om hvilke problemer jeg hadde. I lang tid ble hun ikke stolt på av hverken helsesøster eller familie og venner. Isteden ble hun kalt frekk fordi hun trodde slikt om søstera si, men det viste seg å være sant. På bakgrunn av dette føler jeg veldig med henne og vet hun har slitt mye. Jeg har gjort en alt for god jobb til å skjule alkoholproblemet mitt, og det er det som er så utrolig skummelt. Det er utrolig hvor flink man blir til å lyve og til å skjule det fordi alkohol stinker - det skal ganske mye til. Det er veldig trist at det ikke ble undersøkt grundigere, men for min egen del er jeg glad for at det ble som det ble.

Hvordan kan man forhindre avhengighet? Er det noe vi som individer, lokalsamfunn eller noe som politikerne kan gjøre?

Jeg tror det er viktig at det blir pusha mer på i skolene, og dette handler mye om at det er et veldig viktig tema. Jeg har selv lyst til å reise rundt på skoler i fremtiden og fortelle min historie for å forebygge alkoholisme og avhengighet. Det er viktig for meg å vise fhvor lett det er å havne fra «gøy på fest» til «kjipt alene på rommet». Jeg tror det er viktig at skoler åpner mer for å ha undervisning om psykisk helse og om rus, og om angst blant annet. Jeg er stortroende på at det er genetisk noe som vil si at folk som har dette i familien har større sjans for å få det selv, og må derfor være ekstra varsom.

Det er også viktig å vise mangfoldet, som for eksempel å vise at det ikke bare er de man ser liggende på gata som er alkoholikere, men at det kan være hvem som helst, til og med unge mennesker, akkurat som deg og meg. Det å skulle få dette inn tidlig i skolen mener jeg er essensielt for forebygging.