Emran Safi kom til Norge som 12-åring, men til tross for mange utfordringer underveis gjorde han det kjempe bra på skolen og har søkt seg inn på medisinstudiet.

Les om Emran sine tanker rundt medias dekning av innvandrere, hvordan kulturforskjeller påvirker han og hans tips til andre som er i samme situasjon som han.

‍

Du finner intervjuet i lydformat på Spotify her:

‍

Hva er din største drøm?

Dette er et veldig vanskelig spørsmål med tanke på at jeg ikke har en spesifikk drøm som jeg søker etter, men det jeg heller kan si er at jeg har mange små drømmer. Dette er alt fra å reise rundt i verden, starte min egen bedriftsorganisasjon, eller leve et lykkelig liv sammen med familie og venner. For min del er det derfor mer riktig å si at jeg har flere mindre drømmer som utgjør den store drømmen.

‍

Hvis du skulle beskrevet deg selv med  3 ord, hvilke ville det vært?

Hjelpsom, strukturert og optimist. Dette er egenskaper som definerer meg. Jeg er blant annet veldig opptatt av å hjelpe andre, og det er også en av grunnene til at jeg har søkt meg inn på medisinstudiene. Når det gjelder strukturert så vil jeg si at jeg ofte er god på å disponere tiden og strukturere, samt organisere hverdagen min. Det at jeg er optimist derimot vil jeg si det både er positive og negative sider ved. Jeg kan for eksempel oppleve å være litt naiv og godtroende, og dette kan føre til at jeg blir skuffet. Men, til tross for dette mener jeg det er viktig å være en optimist i livet.

‍

Hva er du mest stolt av?

Det jeg er mest stolt av er at jeg er ganske bevisst på å alltid være meg selv og ikke la meg påvirke av andres forventinger og meninger om hva eller hvem jeg skal være.

Da jeg først kom til Norge som 12-åring etter å ha bodd i Afghanistan under store deler av oppveksten min, var den afghanske kulturen veldig viktig og er fremdeles viktig for meg, samtidig som det er en stor del av identiteten min.

Jeg har derimot bodd en stund i Norge nå, og tilpasset meg samfunnet og blitt en del av den norske kulturen, men det jeg er stolt av er at jeg har klar tå bevare bakgrunnen min, samtidig som jeg tilpasser med samfunnet i Norge.

Det har selvfølgelig oppstått rollekonflikter underveis med tanke på kulturforskjeller, men jeg har alltid forsøkt å balansere og vurdere grunnlaget grundig for å ikke vikle meg inn i en slags identitetskrise. Det har vært vanskelig til tider, men jeg har jobbet mye med det og det er derfor jeg føler meg stolt over dette.

‍

Du kom selv fra Afghanistan for 12 år siden som flyktning. Møter du eller har du møtt  på utfordringer med tanke på holdninger eller stereotyper fra utenforstående?

Afghanistan og Norge er svært forskjellige på mange måter og det å få kultursjokk når man kommer fra et annet sted er ikke uvanlig. Dette kan også føre til utfordringer, men jeg har vært heldig over å ikke ha opplevd rasisme på bakgrunn av min etnisitet. Jeg vet at det er veldig mange der ute som har opplevd dette, noe som kan være veldig sårt og urettferdig.

Det jeg selv kan si å ha opplevd er stereotypier til det å være flyktning. Når jeg sier til folk at jeg kom som flyktning får jeg ofte kommentarer som «men du snakker jo veldig bra Norsk til å være asylsøker», eller «åja, jeg trodde ikke du var asylsøker, haha». Slike kommentarer har egentlig ikke direkte provosert meg, men det jeg reagerer på er at begrepet flyktninger eller asylsøker blir brukt som en merkelapp.

Dette gir en forventning om at den det gjelder skal være dårlig integrert eller ha lave språkferdigheter, noe som ikke er tilfellet hver gang. Her har media en rolle, og jeg mener de er en av årsakene til slike holdninger i samfunnet vårt, blant annet gjennom fremstillingen av flyktninger og førstegenrasjonsinnvandrere.

Det å generalisere enkeltindivider gjør at man setter grupper inn i båser, noe som gjør at de blir møtt med forventninger de egentlig ikke kjenner seg igjen i. Vi må legge fordommer og forventninger bak oss.

‍

Har det hendt at du har reagert på ordlydene eller fremstillingene av flyktninger i media?

Det har vært veldig vanlig å bruke ord som «flyktningkrise» eller «flyktningstrøm», som egentlig skal betegnes i form av et problem som man aldri helt kommer seg unna. Dette fører til konnotasjoner eller negative konnotasjoner til disse ordene, noe som er svært uheldig.

Det jeg mener er underrepresentert i media er akkurat dette med at mange av flyktningene som kommer til Norge er hardtarbeidende mennesker som ønsker å være bidragsytere i det Norske samfunnet. Flyktninger kan være sterke ressurser i de landene de kommer til, men dette blir svært lite fremstilt eller belyst i media. Det er problemet med den gjensidige fremstillingen.

‍

Hva er dine tanker om medienes dekning av innvandrere og innvandrerbarn? Er det noe mediene kan gjøre annerledes?

Mediene har et stort ansvar når de omtaler minoritetsgrupper, og da spesielt innvandrere og innvandrerbarn, nettopp fordi slike grupper er ganske sårbare. Når man hører om ulike krimsaker eller andre negative forhold hvor det understrekes at den det gjelder har utenlands bakgrunn, er innvandrer eller lignende, så gjør det at folk kan få fordommer. Dette må media være oppmerksom på og ta hensyn til.

Minoriteter må bli gitt mer hensyn, og det er ikke alle som har en norsk-afghaner eller norsk-pakistaner venn for eksempel som kan bevise dem at ikke alle individer fra deres gruppe er like og at ikke alle representerer de enkeltsakene som dukker opp i media.

‍

‍

Enkeltindivider er forsåvidt også en veldig viktig del av media fordi vi har sosiale medier og muligheten for å delta i ulike forum på internett. Med dette kommer det også et individuelt ansvar for det vi selv publiserer. Mitt råd er å ha et kritisk syn på det man bli eksponert for, blant annet slik at vi kan unngå misforståelser.

Når media fremlegger enkeltsaker er det veldig viktig at ting blir fremlagt på en måte som gjøre at det ikke skjer misforståelser og feil oppfatninger av saker.

Du har oppnådd mye gjennom de årene du har bodd i Norge. Har du noen råd til andre som kanskje er i samme situasjon som det du var/er i?

Det viktigste er at man aldri gir opp håpet og heller tenker at det aldri er for sent. Da jeg kom til Norge som 12-åring, så hadde jeg dårlige forutsetninger, og det var veldig lett for meg å tenke at jeg allerede hadde gått glipp av så mye at jeg uansett ikke hadde hatt sjans.

Det jeg heller gjorde var å fokusere på enkelte ting av gangen for å holde motivasjonen oppe og ikke bli overveldet. Språket var blant annet det jeg fokuserte aller mest på å lære i starten fordi det var en veldig viktig forutsetning for å kunne prestere i alt annet. Etter dette fokuserte jeg på enkeltfagene på skolen. Jeg måtte kanskje jobbe mye hardere enn de norske elevene på bakgrunn av alt jeg hadde gått glipp av, men jeg oppfordrer til å aldri gi opp, selv hvor utfordrende enkelte ting kan være. Tenk at du klarer det du vil hvis du jobber hardt og målbevisst.

‍