Hva er det første du gjør om morgenen, og hvordan ser en vanlig dag ut for deg?

Jeg er ikke en morgenperson og vil egentlig helst slippe morgenen. Det første jeg gjør er gjerne å hente telefonen min for å sjekke nyhetene i Vest-Sahara og hvordan ståa er der - både i flyktningleiren hvor jeg kommer fra og i resten av de okkuperte områdene. Enkelte dager våkner jeg opp til at det har skjedd masse nytt. I det siste har jeg våknet opp til at det blant annet er nyheter om masse-pågripelser utført av det marrokanske politiet.

Du reiser mye rundt og forteller om Vest-Sahara. Hvordan er dette?

På Facebook-profilen min har jeg et forsidebildet hvor det står “People who resist by telling their stories”, og det gjenspeiler mye av det jeg gjør. Personlig føler jeg meg veldig heldig fordi jeg får muligheten til å fortelle og dele min historie fra Vest Sahara med folk rundt om i hele Norge.

Før korona reiste jeg rundt til forskjellige skoler og universitetet for å snakke om Vest-Sahara, og jeg grep enhver sjanse til å dele historien min. Jeg håper å kunne fortsette med dette.

Om du skulle beskrevet deg selv med tre ord, hva ville det vært?

Jeg er veldig nysgjerrig, energisk og tenkende. Det kan være jeg for energisk for nordmenn til og med.

Hva er din største drøm?

Jeg ønsker at Vest-Sahara skal bli et selvstendig land, og jeg vil at barna som vokser opp i flyktningleirene skal kunne vokse opp under trygge og gode forhold. Drømmen hadde vært å en dag ha et TV-program hvor jeg kan dele historien om Afrikas siste koloni og fortelle min egen historie.

Hvordan var det å vokse opp i flyktningleiren i Algerie?

Jeg ble født og oppvokst i flyktningleirene, midt ute i ørkenen. Leirene skulle i utgangspunktet kun være midlertidige løsninger, men ble permanente. I over 40 år har folk bodd i leirene og generasjoner har vokst opp i dem.

Vest-Sahara var i utgangspunktet en spansk koloni, men dette var før Marokko tok over styringen av landet og okkuperte det. Til tross for at okkupasjonen strider mot internasjonal lov, fortsettes ulovlighetene, noe som førte til store opprør, krig og bombing. Da Marokko tok over styringen flyktet over halve befolkningen til nabolandet, Algerie, blant annet moren og bestemoren min. Faktisk måtte nesten hele familien min flykte.

Hele familier ble splittet, og mens halve familier flyktet til Algerie, ble resten igjen i de okkuperte områdene i Vest Sahara. Noe jeg ofte pleier å fortelle om når jeg holder foredrag er at det er vanskelig for en nordmann å skulle forestille seg hvordan det er å være født og oppvokst på et slikt sted, midt ute i ørkenen.  Jeg skjønner derfor at det ikke er lett for norske ungdommer å se for seg hvordan det er. På samme måte er det vanskelig for meg å se for meg hvordan det er å vokse opp i et fredelig land - som Norge. Det er jo en helt annen verden for meg.

Alt i Norge er grønt og vakkert. Uansett hvor lenge en bor i Norge, blir man aldri lei av de vibrante fargene. I ørkenen derimot, er det meste fargeløst og brunt. En annen stor kontrast mellom landene er vannet. Vannet i Sahara er utrolig dårlig.

På grunn av det dårlige vannet i Sahara, har fortennene mine blitt gule. Det skyldes ikke røyking eller at jeg ikke har pusset tennene godt nok, men rett og slett på grunn av at vannet i Vest-Sahara er så elendig. De gule tennene er en del av min historie.

Hva var det som gjorde at du på et tidspunkt bestemte deg for å reise til Norge, og hva gjorde at du ble værende?

Det hele var en stor tilfeldighet, og bare skjedde. Jeg søkte på et utvekslingsprogram mellom leirene og skolene i Norge. Det fungerte slik at det var noen nordmenn som kom ned til flyktningleirene, og noen fra leirene som dro til Norge. Etter 1 år i Norge dro jeg tilbake til leirene, men etterhvert ble savnet for Norge større fordi jeg ble så glad i landet. Jeg følte en tilhørighet, og dette vil jeg tro er noe av grunnen til at jeg bestemte meg for å komme hit permanent.

Før jeg kom til Norge trodde jeg alle visste om Vest-Sahara, men etter at jeg begynte å reise litt mer fant jeg fort ut at det ikke er sånn. Da jeg introduserte meg selv og sa hvor jeg kom fra ble jeg stadig spurt “hæ, er Vest-Sahara et land?” Jeg så derimot at folk faktisk brydde seg og ville vite mer om hjemlandet mitt.

På hvilken måte har tiden i både Algerie og Norge vært med på å forme deg som person?

Jeg tror man nesten kan skrive en bok om dette. Det er også viktig for meg at folk forstår at jeg ikke er flyktning i Norge. Mange av oss som derimot kommer fra andre land, og selv de som er flyktninger, sitter med mange av de samme inntrykkene. Det å skulle vokse opp i flyktningleirene i Algerie fra en veldig ung alder, for så å begi seg ut i den store verdenen og vekk fra foreldrene sine for å studere når man er rundt 13 år,  setter tydelige spor.

Jeg dro selv da jeg var 13 år gammel for å studere nord i Algerie, og det er mange barn som reiser andre steder også. Dette gjorde at jeg i en tidlig alder måtte bli selvstendig, samtidig som jeg lærte mye om fellesskap. Lojalitet var en annen ting jeg måtte oppleve og lære mer om. Folkene jeg ble kjent med der jeg var, var min familie, og vi delte mye. Alle disse tingene har vært med på å forme meg som person.

Hva er det viktigste at folk flest vet om konflikten som pågår i landet ditt?

En ting er at man er klar over okkupasjonen, og hva som er rettferdighet for Vest-Sahara. Det at jeg vokste opp i en flyktningleir er ikke fordi jeg valgte det, det er på grunn av en ulovlig okkupasjon. Det er enkelte internasjonale regler vi må respektere, og Norge som land er nødt til å gjøre alt det kan for å passe på at disse reglene blir fulgt.

En annen viktig ting å vite om er at det er flere aspekter ved konflikten. Flyktningleirene er et aspekt, menneskene, volden som blir utøvet, menneskerettighetsbrudd, muren som skiller de okkuperte stedene og flyktningleirene er også aspekter ved situasjonen. Samtidig er vårt felles ansvar viktig - det er vårt ansvar og det er ditt ansvar. Norge er involvert i Vest-Sahara, så dette er en realitet Norge er med på.

Konflikten har pågått i over 40 år. Mister du noen gang håp om forbedring, eller selvstendighet til Vest Sahara?

Det er vanskelig fordi det ikke har skjedd en reell endring på over 40 år. Men, når jeg reiser tilbake til leirene for å besøke familie og venner forteller jeg aldri om tapt håp - jeg forsøker alltid å muntre dem opp, på samme måte som jeg heller aldri vil miste håp om at Vest-Sahara en dag blir selvstendig.

Blant annet er jeg med på dette intervjuet i håp om å spre budskapet mitt til enda flere. Kanskje sitter det en ung jente i Vest-Sahara som får med seg at jeg drar rundt og snakker om konflikten, er med på intervjuer og lager podcast folk hører på. Kanskje er det flere andre unge jenter og gutter der ute som legger merke til mitt engasjement og ser at det faktisk er håp, og at dette håpet er verdt å holde fast ved.

Det er kanskje ikke så mye håp å hente fra fortiden eller nåtiden ettersom det for øyeblikket ser veldig mørkt ut, men det er mye håp å hente for andre som en dag vil kunne ta over denne kampsaken jeg nå driver. Uten håp tror jeg ikke det er mulig å fortsette, og derfor er håp så viktig.

Hvilket ansvar har norske politikere i denne okkupasjonen? Bør Norge for eksempel legge større trykk på enkelte parter i konflikten, eller vil ikke dette ha betydning i det store bildet?

Når et land som Norge snakker om folkerett og respekten verdens land bør ha for dett, så har det en betydning og noe å si. Norge bør være tydelige og gjøre så mye de kan. Samtidig sitter Norge nå i Sikkerhetsrådet, og her kan politikerne “pushe” land som Frankrike, og de kan snakke om Vest-Sahara i FN.

Norske politikere må være tydeligere på å kalle det som skjer en okkupasjon. De må stå for, samt kjempe for menneskerettigheter, inkludert i Vest-Sahara.

Har du noen råd eller tips til andre unge der ute som kjemper en kampsak?

Jeg føler meg noen ganger overveldet fordi det er en så stor sak, men jeg tenker at man ikke må være redd, og ikke overtenk ulike scenarioer. Det er mange ting man kan være aktiv med, så prøv å engasjer deg, ikke overtenk som sagt, og finn noe som passer for deg. En annen viktig ting er at du ikke må tenke at du skal være ekspert på alt, dette er det ingen som kan. Det er mye man kan lære seg, men det vil også alltid være noe man ikke er like flink med, og det å akseptere dette tror jeg er viktig.

Spørsmål fra følgerne:

Med tanke på din oppvekst i Vest-Sahara, hva setter du pris på her i Norge?

Jeg setter pris på at det er fred. Det er også fred i leirene, men vi har ikke den samme tryggheten. For eksempel, hvis det regner i leirene blir husene våre veldig skjøre nettopp fordi de er laget av leire og kan kollapse ved for mye nedbør. I tillegg kommer det noen ganger sandstormer i ørkenen, noe som også kan gjøre det mer utrygt. I Norge derimot sover jeg i et trygt hus hvor jeg ikke trenger å bekymre meg for hva slags vær det blir.

Demokrati er en annen ting jeg setter pris på i Norge, og jeg er selv en stor fan av ungdomspartiene, og bryr meg ikke om du kommer fra Høyre eller Venstre. Jeg blir bare så imponert over at folk bryr seg og er engasjert, nettopp fordi dette ikke er situasjonen i mange land i Europa og rundt om i verden.

Hvordan har Norge tatt deg imot? Systemet og folkene for den saks skyld

Jeg føler meg absolutt velkommen i Norge, og har blitt tatt veldig godt i mot. Jeg velger å se det positive i ting, og tror at om jeg ser etter positive ting så er det dette jeg vil møte på. Folkene jeg har møtt på har også vært fantastiske og jeg har vært så heldig å blitt tatt varmt  imot av en familie her i Norge jeg nå anser som min egen. Mye av dette har gjort at jeg har fått en så god opplevelse av Norge.