Når det kommer til rus har vi vokst opp med skremmende historier fra tunge rusmisbrukere, worst-case scenarioer, og en sosialnorm som ekskluderer rusbrukere fra liv og samfunn. Det er ikke rart at folk får reservasjoner mot å innrømme rusbruk i samfunnet. En ønsker rett og slett ikke å havne i »systemet» til politiet. En er kanskje medlem i en familie der en vil bli utstøtt om man innrømmer rusbruk. Kanskje du ikke er redd for noe av det jeg har nevnt til nå? Fortsatt vil du ikke kunne innrømme til rusbruk i det offentlige rom, fordi da kan det kanskje havne på nettet, og du vil automatisk bli diskvalifisert fra den neste jobben du søker på.

‍

Stigmatisering av rusbrukere er et samfunnsproblem

‍

Lederen av skyggeutvalget og kriminolog Nicolay B Johansenskrev følgende:

‍

«Rusforskning om brukere baserer seg oftest på personer som er eller har vært i rusbehandling. Dette gir jo ikke hele bildet av hvordan f.eks. man slutter med rus. Man vet jo da ikke hvordan eller hvor mange som slutter med rus uten behandling.»

‍

Med dagens stigma mot rusbrukere kan dette argumentet brukes på alle aspekter ved rusdebatten. Ved å ignorere rekreasjonsbrukere som har et moderat og kanskje sunt forhold til rus, vil samfunnet som helhet være mindre kapabelt til å utforske hvilke muligheter vi har til å skape god ruspolitikk. For å gjøre et veldig ærlig eksempel av det; du kan spør den heroinavhengige rusmisbrukeren i Brugata om hvordan vi skal hindre ungdom å falle ut i rusmiljøet, men da får du bare et svar som viser til hvordan akkurat denne personen ble avhengig. En rusbruker som har et moderat forhold til lettere rus, og samtidig har opprettholdt et stabilt liv med jobb, kan ha et mer verdifullt svar på det spørsmålet.

‍

Norge har ført en aktiv politikk som demonisere rusbruk og dermed gjør at brukerne blir sett ned på, til tross for at dette bare forsterker problemet og dytter sårbare mennesker enda dypere inn i rusen.

‍

Forskning viser at rusmisbrukere opplever å bli ekskludert fra rom der de fleste er velkomne. Det er svært godt kjent at politiet og folk jager bort rusmisbrukere fra det offentlige rom, eller områder til tross for at de ikke har noen andre steder å være. Det er også rettet kritikk mot Fyrlyset, som skal være et av de få stedene rusmisbrukere kan få en dusj, varmt måltid, samtaler med psykolog og så mye mer. Hvorfor? Fordi Norge har ført en aktiv politikk som demoniserer rusbruk, som gjør at brukerne blir sett ned på, til tross for at dette bare forsterker problemet og dytter sårbare mennesker enda dypere inn i rusen.

‍

Stemplet som kriminelle og uønskede

‍

«Norunn fikk et akuttanfall av angst. Hun ringte sosialkuratoren og bad om hjelp. Etter kort tid kom to politibiler og en ambulanse. De stormet inn i leiligheten og tok henne med tvang til legevakta. Der ble hun lagt på magen med håndjern på ryggen mens to vektere passet på henne.»

‍

Jeg lurer på hva Norunn kommer til å gjøre neste gang hun får et akutt angstanfall.

‍

Dette avsnittet er tatt ut fra en doktorgrad av Ida Nafstadom møtet mellom rusbrukere og det offentlige rom i Oslo. Videre skriver hun at «narkotikapolitikken i Norge er svært gjennomgripende. Det handler ikke bare om at narkotika er forbudt og straffbart å bruke. Men når staten har sagt at noe er forbudt, blir de som bruker narkotika også kategorisert som kriminelle og uønskede.»

Stor forskjell i politikk knyttet til hasjbruk og heroinbruk

‍

Det er viktig å presisere at det å høre synspunktene til de eldste rusmisbrukerne er viktig. Det er de som har mest erfaring. Det er også de som blir mest stigmatisert, og trenger mest hjelp. Men når Norge er i ferd med å utforme ny ruspolitikk, er det viktig å få alle synspunkter fram. Samtidig er det viktig å holde forskning som er fokusert på tunge rusmisbrukere adskilt fra politikk som vedrører lettere rusbrukere. For eksempel er et ofte brukt argument at hasj fører til heroin. Og ja, det er sant for heroinavhengige, men over en million nordmenn har prøvd hasj uten å gå videre til heroin. Med letterusbrukere mener jeg hovedsakelig mennesker som bruker hasj og visse psykedeliske rusmidler. Det finnes flere hundre typer grader av rusbruk, og jeg er derfor ukomfortabel med å definere lettere rusbruk. Samtidig er jeg enda mer ukomfortabel med hvordan regjeringen skal definere «tunge rusmisbruker» og «andre».

‍

Stortinget, og de som utvikler politikken vår, utgjør generelt ikke et representativt utvalg for folkets rusbruk. Kanskje det er en bra ting for politikk, men det er ikke det for demokratiet.

‍

Det er fundamentale forskjeller når vi snakker om politikk knyttet til hasjbruk og heroinbruk. Samtidig så har de svært forskjellige rusbrukerne opplevd mye av de samme stigmaene, spesielt i den offentlige debatten.  Jeg vet bare om én politiker i Norge som har innrømt å ha prøvd hasj, Jens Stoltenberg. Han prøvde hasj en gang, og aldri igjen. Det er sikkert flere som har innrømt det, og sikkert enda flere som ikke har innrømt det. Poenget mitt er at Stortinget, og de som utvikler politikken vår, generelt ikke utgjør et representativt utvalg for folkets rusbruk. Kanskje det er en bra ting for politikk, men det er ikke det for demokratiet.

‍

 Store konsekvenser å innrømme bruk av rusmidler

‍

Forestill deg at en minister i Norge hadde innrømt å bruke et ulovlig rusmiddel en gang i ny og ne. De hadde blitt kansellert på dagen, stemplet som kriminell, vært uønsket, og blitt byttet ut med en annen i løpet av en uke. Det burde ikke være sånn. Selvfølgelig er det fordelaktig å ha en minister som har en mindre sjanse for å utvikle et avhengighetsproblem. Samtidig er det fordelaktig at de som bestemmer ruspolitikken i dag har hatt et rusforhold, og kanskje et problem, ja, hvert fall en gang i livet. De fleste rusbrukere i Norge har et moderat, og kanskje til og med, sunt forhold til en lettere form for rusbruk. Om det så er kaffe om morgenen, en joint en gang i måneden eller om det er kokain på fest. Noe kan være sunt, noe er usunt.

‍

 Denne politiske atmosfæren gjør det nærmest umulig for de med genuine erfaringer, som har mye å bidra med i ruspolitikken, til å bidra fullt ut.

‍

Konsekvensene av dette angrepet på ytringsfriheten og selvbestemmelsen er gigantiske. Denne politiske atmosfæren gjør det nærmest umulig for de med genuine erfaringer, som har mye å bidra med i ruspolitikken, til å bidra fullt ut. Jeg kan tenke meg at det er mange individer innad i partiene som stemte mot rusreformen som er helt uenige i utfallet av den. Samtidig er det forståelig og trist at de ikke har fått gjennomslag for disse tankene de gjemmer inni seg. De må argumentere på en upersonlig måte i frykt for at hvis de gjør det personlig, kan de ble kansellert og utelukket for framtidige verv og stillinger.

‍

Jeg kan ikke si at jeg tar en joint her og der

‍

Problemet med stigmatiseringen av rusbrukere i dag er systematisk på grunn av fordommer vi har mot rusbrukere, bygd opp av 50 år med skremselspropaganda og en kultur der vi distanserer oss fra rusbrukere. Jeg kan ikke si at jeg tar en joint her og der. Jeg kan ikke si at jeg har et sunt forhold til hasj. Jeg kan ikke si at jeg har en god jobb, studerer og bruker rus samtidig. Jeg kan ikke si at jeg bruker rus og at jeg ikke er kriminell. Jeg kan ikke si at jeg har mye erfaring med rusmiljøet, og at jeg derfor vet bedre enn helseministeren. Jeg kan ikke si det, fordi det kan ødelegge jobbmulighetene mine. Hvis jeg har erfaring med rus og hadde politiske ambisjoner, hadde min mening om temaet vært ekstra verdifullt, men jeg kan ikke fortelle om min mening fullt ut, fordi jeg hadde blitt kansellert.

‍

  De fleste lette rusbrukere, de som ikke har fått det ekstremt skadelige avhengighetsproblemet, forteller sine historier fordi de kan, men langt i fra alle kan.

‍

Tyngre rusmisbrukeres historie blir fortalt av nødvendighet. Statistikk blir bygget av tvangsinnleggelser på rusinstitusjoner eller av frivillige innleggelser av folk med et stort avhengighetsproblem. Det er mange nye stemmer som har fått plass i rusdebatten i Norge i dag, både tunge rusmisbrukere og lette rusbrukere. De fleste lette rusbrukere, de som ikke har fått det ekstremt skadelige avhengighetsproblemet, forteller sine historier fordi de kan, men langt i fra alle kan.

‍

Nysgjerrige folk blir kastet inn i vold og gjenger

‍

Jeg hater å trekke oppmerksomheten vekk fra de tunge rusbrukernes kamp. Heldigvis ser vi litt framgang med straffefritak av mindre brukerdoser for tungere rusmidler. Men det er ikke tiden for å kaste inn håndkleet nå. Rusdebatten har riktig nok gått fra å fokusere på straff til å fokusere på hjelp, men debatten har i mine øyne ikke satt et stort nok fokus det på virkelige problemet med ruspolitikken. Skremselspropagandaen og de kriminelle miljøene har kombinert to skumle aspekter, og gjør at mange nysgjerrige mennesker blir kastet inn i et tomt rom, uten reell kunnskap og forebygging, bestående av gjenger, vold og det som blir et episenter for det svarte markedet. Det er på tide å regulere salget av rus og utforme reelle forebyggingskampanjer, kombinert med nøytral rusundervisning for å minske skaderisiko.