Den 11. mars skrev jeg et innlegg som forklarer hvorfor jeg til tider får lyst til å vise politiet fingeren. Hovedpoenget mitt i denne teksten går ut på at NNPF (Norsk Narkotikapolitiforening) har en problematisk ruspolitikk og at de drar hele politiet ned i den samme kulturen og praksisen. Den 15. mars svarer Espen Oseid Danielsen på innlegget og mener det mangler kritisk tenkning og rasjonalitet. Jeg kunne sagt det samme til han, og vil nå prøve å forklare hvorfor.

Hvor er NNPF?

‍

For det første syntes jeg det er kult at Danielsen ikke engang har nevnt NNPF i innlegget sitt. Jeg antar derfor, og er i så fall glad for, at vi er på samme side om NNPF sin problematiske praksis. Samtidig syntes jeg det er rart at han ikke engang har nevnt det, siden alle gangene jeg referer til politiet, gjør jeg det i sammenheng med NNPF. Det er jo selve rolleblandingen jeg problematiserer, i all hovedsak.

‍

For mange er ruskontrakter bare en utsatt straff, og for noen fører det til at man går på farligere rusmidler.

‍

Etter å ha kommentert min uttalelse angående det at politiet bare vet hvordan man straffer, kontrer Danielsen med dette eksempelet: «Ruskontrakt er et alternativ til straff for ungdom som blir tatt med bruk eller besittelse av mindre mengder narkotika. Dette er en avtale – frivillig som sådan – mellom h*n og politiet.» Jeg håper Danielsen er villig til å lese seg litt opp på de såkalte forebyggende tiltakene politiet driver med. Ruskontrakter har blitt brukt i mange år, og ja, det funker for noen, men for andre har det den motsatte effekten. Man kan kalle både straff og ruskontrakter forebyggende. Straff i seg selv er jo forebyggende. Poenget med innlegget mitt er dog at dette funker mot sin hensikt, og bidrar til å demonisere politiet og alt det arbeidet de gjør på rusarenaen. Dette er på grunn av at for mange er ruskontrakter bare en utsatt straff, og for noen fører det til at man går på farligere rusmidler.

‍

Bør se litt nøyere på kildene sine

‍

«Det er fem ganger mer ruskjøring med legemidler og narkotika enn alkohol. Å potensielt avverge at tilfeldige mennesker blir påkjørt av en ruspåvirket sjåfør vil alltid være formålstjenlig og verdt å arbeide for.», skriver Danielsen videre. Her er jeg helt enig i at samfunnet må fortsette å gjøre alt vi kan for å forhindre kjøring under ruspåvirket tilstand. Samtidig syntes jeg Danielsen burde se litt nøyere på kildene sine, og se at det er reseptbelagte midler som er de vanligste midlene i kilden han referer til. I Norge er det mange som mister lappen fordi man forteller om en cannabis-avhengighet, og det er svært strenge regler rundt dette. Denne undersøkelsen viser at måten man måler ruspåvirkning av cannabis er feil, og at vi trenger mer forskning på dette. Det er derfor rimelig å anta at det er mange som har mistet lappen for kjøring på cannabis uten å ha vært påvirket. Hvis man kombinerer det med faktumet om at det å kjøre ruset under alkohol er mye farligere, kan man forstå at mange blir sure på denne praksisen.

‍

Jeg betviler ikke politiets agenda

‍

Etter at jeg satte spørsmålstegn rundt motivasjonen til politiet svarer Danielsen: «Politiet bedriver på ingen måte sport i å ta mest mulig beslag. Budsjettet til politiet bestemmes, blant annet, av lønn til ansatte, utgifter til materiell og kjøretøy, samt leiekostnader.» Jeg er enig i det han sier, og alt er riktig her. Men samtidig handler ikke mitt innlegg om å fortelle leseren at politiet ikke er til å stole på.

‍

Jeg ønsker bare å gjøre folk oppmerksomme på hvordan det kan se ut for den ene siden.

‍

Tvert imot, jeg betviler ikke politiets agenda. Som jeg sier selv, blir jeg veldig trist av å føle på impulsen om å vise politiet fingeren. I motsetning til meg vet ikke alle hvem folkene i LEAP er. Jeg ønsker bare å gjøre folk oppmerksomme på hvordan det kan se ut for den ene siden.

‍

Det eneste mange mennesker i rusmiljøet ser

‍

Rolleblandingen mellom NNPF og politiet, samt ulovlige ransakelser, er det eneste mange mennesker i rusmiljøet ser. Det er derfor viktig å fremme disse impulsene slik at politiet kan anerkjenne det, endre på praksisen, og kanskje til og med beklage til ofrene for de ulovlige ransakelsene. Selv om politiet fortsatt opplever høy tillit, er den spesielt på rusarenaen, svært svekket. Vi hører ofte om folk som ikke tør ringe politiet når en overdose skjer, fordi folk mangler tillit til politiet på dette området. Det er det som er det verste med kulturen og de systematiske feilpraktiseringer NNPF og politiet har påført samfunnet vårt. Til slutt vil jeg også slutte meg om oppfordringen til politidirektøren om å gå av, og at arbeidet for en ny og mangfoldig politietat burde begynne.