I sitt debattinnlegg i Jeune 8. mars kom Simen Bondevik med en rekke påstander om Frp og Sylvi Listhaug. Påstander som fortjener et svar.

For det første er det ikke sant at Frp ikke vil hjelpe flyktninger. Det er et faktum at det å ta imot flyktninger fra hele verden til Norge er en veldig dyr og veldig lite effektiv form for flyktninghjelp, og når man kombinerer det med den ekstremt farefulle reisen flyktningene må ut på for å komme seg til Norge er det for meg åpenbart at de burde hjelpes i nærområdene.

Som Bondevik helt riktig skriver er det 80 millioner mennesker på flukt i verden, og selv de mest radikale forslagene på Stortinget tar ikke til orde for å ta inn mer enn 10 000 flyktninger til Norge. For de samme pengene kunne vi hjulpet 300 000-400 000 flyktninger i nærområdene.

Målet til Frp er enkelt: Flest mulig flyktninger skal oppleve sikkerhet, tak over hodet og mat i magene sine, og da er det utrolig naivt å mene at mottak av noen få tusen flykninger til Norge gjør noen som helst forskjell.

Grunnen til at ukrainerne er forskjellige fra mange andre flykninger er at Norge nå må anses som et nærområde, og da gjør ikke Frp annet enn å følge sin velfungerende politikk og tar derfor til orde for å hjelpe ukrainere på flukt til Norge.

I denne situasjonen er det i hovedsak kvinner og barn som kommer til Norge. Ukrainere har i all hovedsak høy utdanning, de snakker engelsk, og de vil derfor være betydelig enklere å sysselsette i Norge. Når man kombinerer dette med at dette er sannsynligvis er snakk om en relativt kortvarig situasjon der samtlige flyktninger i løpet av få år vil prøve å returnere til Ukraina er det helt andre premisser som ligger til grunn for å ta imot disse.

Det er nødvendig i enhver krisesituasjon at nabolandene tar en stor del av ansvaret. Når Polen tar imot 1 million flyktninger på 14 dager er det en selvfølge at vi skal sende det vi kan av penger, utstyr og personell ned for å bistå. Det er like langt fra Oslo til Kiev som det er fra Oslo til Alta. Nå er krigen her, i våre nærområder, da er det også rett og rimelig at vi stiller opp og tar vår del av ansvaret.

På samme måte som vi støttet Jordan og Libanon etter borgerkrigen i Syria brøt ut vil vi nå ta det samme ansvaret som vi krevde av dem i 2015.

Hjelp i nærområdene er ønsket både av nabolandene til krigsherjede områder, et er ønsket av FNs høykommissær for flyktninger og det er i stor grad ønsket av flyktningene selv. Da er det en selvfølge for oss at vi skal hjelpe til.