‍FN har kalt konflikten i Jemen verdens største humanitære krise, likevel er det ytterst få av oss som vet hva som skjer der nede. Nå velger til og med FN å kutte i mathjelpen i Jemen grunnet pengemangel.

‍

Syv milliarder er tallet Verdens Matvareprogram sier de trenger for å kunne hjelpe de mest sårbare i Jemen frem til mai neste år. Dersom alle innbyggerne i Europa bidro med 10 kroner hver, eller hele verdens befolkning bidro med en krone hver, kunne vi reddet de som trenger det mest. Dessverre, er det ytterst få av oss som vet om sultkrisen Jemen står ovenfor.

‍

For i mens du og jeg i morgen skal feire jul og spise oss mette på ribbe eller pinnekjøtt, er det barn i Jemen som sulter i hjel. Den eneste drømmen de har er å kunne gå til sengs mette. At de skal få nok mat til å overleve. Deres eneste håp er å få leve et liv hvor ikke sult skal være årsaken til deres død. Alt de ønsker er en fremtid som bygger på forutsigbarhet og trygghet – ikke en fremtid som avhenger av om de får nok mat hver kveld.

‍

Jeg skulle ønske at flere av oss så disse menneskene. At flere av oss så barn som 11 måneder gamle, Hafia,som bare 300 dager etter å ha kommet til verden, ble nødt til å kjempe mot døden som følge av underernæring. Jeg skulle så inderlig ønske at flere kunne se hva det er 8 måneder gamle Amir opplever, nå som han 240 dager etter å ha kommet til verden, er nødt til å krige for livet, kun på grunn av mangel på mat.

‍

Vi er så heldige her i Norge. Du og jeg er skikkelig privilegerte. For hvor mange ganger har det ikke vært slik at du har kastet over halve maten du har spist? Eller kjøpt noe, ikke likt det og deretter bare kastet det? Jeg kan selv innrømme at jeg gjorde det senest i går. Det er fordi du og jeg tar alt som en selvfølge. Vi tar alt for gitt. Vi ser på det som noe innlysende at vi skal ha mat på bordet til hvert måltid, at vi alltid kan spise oss mette og alltid kunne ha mat igjen til overs, som vi jo ofte kaster.

‍

Disse selvfølgene våre, er drømmene til andre. Maten vi tar for gitt, er alt noen andre ønsker seg. Alt du og jeg mener er en innlysende del av våre liv, er noe andre står og kjemper for i dag.

‍

Det gjør det derfor så innmari vondt at vi som heldige og privilegerte nordmenn, ikke engang kan vie litt mer TV-tid til de menneskene som står i fare for å dø av sult i Jemen. Det sårer å vite at de fleste av oss ikke vet at disse menneskene finnes. Det er hjerteskjærende å tenke på at all den maten du og jeg kaster, kunne vært nok til å mette noen andre. Men det som gjør vondest, det er å vite at vi kunne reddet disse menneskene. At vi faktisk KAN redde disse menneskene.

‍

«Vi er så heldige her i Norge. Du og jeg er skikkelig privilegerte. For hvor mange ganger har det ikke vært slik at du har kastet over halve maten du har spist? Eller kjøpt noe, ikke likt det og deretter bare kastet det? Jeg kan selv innrømme at jeg gjorde det senest i går. Det er fordi du og jeg tar alt som en selvfølge.»

‍

Det eneste som trengs er åpenhet rundt det som skjer. Får vi nordmenn vite om de menneskene som sulter i Jemen, vil vi gjøre alt i vår makt til å bidra for å hjelpe dem. Det er i hvert fall slik jeg kjenner nordmenn og vår norske kultur. Jeg håper Dagsrevyen, NRK og andre medier i større grad vil dele det som skjer i Jemen. For vi nordmenn er alltid villige til å hjelpe, vi trenger kun å vite. Når vi nå har så mye, er det vår tur til å gi. Det er vår tur til å redde julen til barn som Hafia og Amir. Deres fremtid avhenger av oss.