For meg er det overraskende å se hvor lite det gjøres i kampen mot negativ sosial kontroll. Man skulle gjerne trodd at det å snakke høyt om problemet, tørre å belyse det og det å ta opp de ofte tabubelagte temaene i enkelte minoritetsmiljøer ville være med å skape en endring for ofrene som blir utsatt for slike ukulturer. Snarere tvert imot har antall innmeldte tilfeller av negativ sosial kontroll hatt en betydelig økning i 2021. Det er skremmende!

Da jeg leste den nye rapporten til IMDI om negativ sosial kontroll var det i et håp om å se noen positive tall. Tall som viste oss at trenden har snudd. At det er mindre unge som blir utsatt for en slik grusom frihetsberøvelse. Det som derimot møtte meg var tallet 983.

‍

For meg er det overraskende å se hvor lite det gjøres i kampen mot negativ sosial kontroll.

‍

Det er 983 norske unge som har meldt ifra om at de har blitt utsatt for negativ sosial kontroll. Det er en økning på 260 innmeldte tilfeller fra året før. Her er det også viktig å huske på at det mest sannsynlig også er store mørketall for altfor mange av de som blir utsatt for nettopp dette tør enten ikke å si ifra eller så undergraver de problemet fordi de ikke vil innse at dette er ulovlig.

Det som skremmer meg mest i denne rapporten er at det kommer frem nye typer sosial kontroll. Mange i vår foreldregenerasjon ble utsatt for disse ukulturene, og dessverre viderefører mange de samme ukulturene mot sine barn – men det verste opp i dette er at de i tillegg finner nye måter å utøve sosial kontroll på gjennom sosiale medier.

‍

Her er det også viktig å huske på at det mest sannsynlig også er store mørketall for altfor mange av de som blir utsatt for nettopp dette tør enten ikke å si ifra eller så undergraver de problemet fordi de ikke vil innse at dette er ulovlig.

‍

Der har de full kontroll på hva barna gjør, hvem de følger, hvem de henger med, og ja, kanskje til og med hvor de er til enhver tid. Selv har jeg også hørt når jeg er med noen venninner at de må sende en snap til mamma av oss slik at foreldrene vet at de er med venninnene sine og ikke en gutt, for eksempel. Det mener jeg er å gå for langt.

For etter min mening er frihet under ansvar nøkkelen til å bekjempe negativ sosial kontroll samtidig som foreldrene vil kunne stole på at barna deres opprettholder mange av de idealene de vil at deres barn selv skal leve etter. Det handler om å ha tillit til sine barn. Tørre å gi dem friheten til å kunne gå ut med den tilliten om at de er der de sier at de er. Man må tørre å gi barna friheten til å leve sine frie liv med den tilliten om at de ikke vil bryte med familiens idealer.

For denne tilliten den sterkere enn all tvang og vold. Denne tilliten bygges på respekt. Den tør ikke barna bryte fordi de selv tror på de idealene foreldrene har lært dem, og de er ikke tvunget til å følge dem. De vil ikke bryte dem fordi at de vet at friheten de har fått bærer med seg et ansvar, og ikke at de lever undertrykket på grunn av disse idealene. Det er også en trygghet for dem å vite at dersom de da begår et lite feilskritt så er det foreldrene første telefon skal gå til, og ingen andre.

Den sosiale kontrollen, derimot, fører til det motsatte. Barna lever kanskje undertrykket foran foreldrene, men med en gang de går ut av huset eller blir gamle nok til å få seg litt frihet, bryter de med alle de idealene og normene familien ville at de skulle leve opp til. Det er fordi at familien har fått dem til å leve et såpass begrenset liv at de blir nødt til å skape en fasade og leve det dobbeltlivet. De vet rett og slett ikke hvor grensene går. For man skal ikke være så naiv å tro at tvang funker. Snarere tvert imot vil denne tvangen føre til at man prøver å finne flere og flere utveier og prøver å tøye flere og flere grenser. Det er fordi tilliten og ansvaret ikke er tilstede.

Så dette innlegget er ikke ment for ungdommen som blir utsatt for denne frihetsberøvelsen, men den er til foreldrene som utsetter dem for den. Det er på tide at dere tør å stole på deres barn, at dere tør å gi dem tillit og at dere gir dem frihet under ansvar. For dere ønsker vel at barna deres skal vite hvor grensen går, og ikke leve et liv foran dere, og et skjult for dere? Dersom de en gang begår et feilskritt, ønsker vel dere at dere er de første som blir ringt og ikke de siste?

‍

For man skal ikke være så naiv å tro at tvang funker. Snarere tvert imot vil denne tvangen føre til at man prøver å finne flere og flere utveier og prøver å tøye flere og flere grenser.

‍

Arina Aamir er aktiv i Unge Høyre, men skriver her som privatperson.