Jeg anerkjenner at ungdomskriminalitet er et problem i Oslo Øst. Men fokuset ligger på feil sted. En av faktorene som ligger til grunn er en barndom preget av rus, sosialhjelp, psykiske lidelser, sosiale og økonomiske skiller i samfunnet.

‍

Jeg vokste opp i en fire-etasjers oransje blokk på Holmlia, i Oslo. Dette var et nabolag med haugevis av barnefamilier. Det var en rekke kommunale leiligheter i noen av blokkene her. Både i de kommunale og de andre leilighetene bodde en rekke rusmisbrukere. Dette skapte mye uro og frykt hos barn og ungdom i nabolaget, meg inkludert.

‍

Rusavhengige er ikke dårlige mennesker

‍

Mennesker som anvender rus, eller har anvendt, er absolutt ikke dårlige mennesker. De i mitt nabolag var utrolig hyggelige og koselige, og bidro med mye kjærlighet i nabolaget. Dessverre var ikke det tilfellet hver dag. Det var flere dager hvor disse menneskene var påvirket i større grad. Man forstod til en viss grad at de hadde det vondt. Og det skapte mye frykt hos oss. Vi var barn, naturligvis blir man skremt av slike ting. Et barn er ikke godt nok utviklet til å forstå hvilke faktorer som ligger til grunn for at et menneske anvender rusmidler.

‍

Det gir et problematisk utslag på lang sikt

‍

Sosiale og økonomiske ulikheter, rus og utestengelse fra felleskapet er viktige faktorer som kan bidra til at ungdom lettere havner i kriminelle miljøer. Jeg vokste opp og trodde at det var normalt å se mennesker slite med rus rundt meg. Disse menneskene benyttet sosialhjelp, og hadde ingen arbeidsmotivasjon og slet dessverre med en rekke psykiske problemer.

‍

Jeg som er så heldig å komme fra et stabilt hjem, med foreldre som er tilstede ble fortalt at dette var mennesker som hadde det vondt. Jeg ble fortalt at rus ikke er løsningen. Hvis jeg var lei meg, hadde jeg en skulder å gråte på og et øre som lyttet. Men hva med de barna som ikke ble fortalt dette hjemme? De barna som vokser opp der ute, fordi ingen var der hjemme for dem. De som blir sviktet av foreldrene i hjemmet. De som blir sviktet av staten og systemet der ute, fordi de blir fremmedgjort og utestengt. Helt ærlig, hva forventer man egentlig at utfallet blir da?

‍

Jeg synes det blir for dumt å alltid skylde på at en ungdom selv er ansvarlig for å havne i kriminelle miljøer. Vi her i Oslo-Øst har i årevis observert politikere på høyresiden kun legge vekt på de individuelle årsakene til ungdomskriminalitet. Og jo, til en viss grad er ungdommen ansvarlig for å begå en kriminell handling. Men hva med alle de årene før? Hva med alt denne ungdommen har måttet se, høre og oppleve fram til dette punktet? Hvem har ansvar for det da? Hva med samfunnet og politikken? Ligger ikke et ansvar her også?

‍

Å plassere rusmisbrukere og barnefamilier i samme blokker er problematisk

‍

I en forskningsrapport vedrørende denne tematikken, belyses noen utfordringer man kan møte på; «sprøytespisser i uteområder, personer som sover ut rus i trappeoppgang og fellesarealer, tyveri fra fellesarealer, salg av narkotika og bråk og uro på nattestid» (Elvegård, 2016). Dette hører ikke hjemme i et nabolag med barnefamilier.

‍

I flere år etter vi flyttet fra blokken på Holmlia undret jeg over om dette er normale tilstander å vokse opp i. Jeg har flere ganger forsøkt å finne fram til rapporter, politiske debatter, og annen informasjon som kunne hjelpe meg å forstå hvorfor dette er lovlig. Jeg fant nesten ingenting. Jeg kontaktet Barneombudet, og de fortalte at tematikken var på den politiske dagsordenen for omkring 10 år siden, men forsvant igjen. De skrev også at noen endringer i regelverket ble gjort, som at «kommunen bør gjøre en individuell vurdering av barnets beste, men hva som skjer i realiteten vet vi ikke så mye om».

‍

Det har blitt gjort noe, men ikke nok. Barn og unge vokser fortsatt opp under slike omstendigheter, og det er absolutt ikke greit. Det virker som en enkel statlig løsning der og da, men konsekvensene er livsvarige.