"Ikke glem"

‍

Året er 2001 og Benjamin Labaran Hermansen er blitt drept. Drapet var rasistisk motivert, og utført av 3 medlemmer i den nynazistiske grupperingen Boot Boys. Hendelsen fikk massiv oppmerksomhet, og satte et stort støkk i befolkningen. Det ble avduket en byste av Benjamin i 2002. På bysten står det "ikke glem".
‍

22. juli

‍
I 2011 ble til sammen 77 mennesker drept, forårsaket av en mann. Hvordan kunne dette hende på norsk jord, også i fredstid? Var det mange som spurte seg. "Aldri mer", og "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på hvor mye kjærlighet vi alle andre kan vise", var setninger som ga gjenlyd i Norge. Det var en gjensidig fellesskapsfølelse blant hver og en, og det ble et større fokus på hvor viktig det var med holdningsendring. Rasismen skulle ikke få vinne.

‍

‍
‍

"Breivik fikk rett"

‍
Året er 2021 og statuen er blitt tagget ned med "Breivik fikk rett".  

‍
Igjen vises mye sinne i sosiale medier, og mektige stemmer i samfunnet fordømmer dette.

‍
Det har aldri stått på ord, men vi må bruke ordene mer aktivt. Vi må integrere grunnholdningene der de kan integreres. For eksempel i situasjoner der barn kaller hverandre med kallenavn som skaper negative assosiasjoner selv om hensikten ikke er ond. Vær den førskolelæreren som tør å si fra, den forelderen, eller onkelen.
‍

Begynner i det små

‍
I alle disse hendelsene er det enkeltpersoner som utøver dette. Det er noen som ødelegger for alle andre.
Terror og rasisme begynner likevel i det små. "Noen" har påvirket "noen" til å få slike holdninger. På jakt etter identitetsmarkører, eller i tråd med egen usikkerhet kan tydelige nynazistiske holdninger være fristende å ty til.

Vi må aldri slutte å kjempe mot terror fordi det virker så håpløst. Vi har alle evnen til å slå ned på hat gjennom sosiale medier og i den virkelige verdenen. Vi må aldri tvile på vår egen påvirkningskraft. Den viktigste jobben vi gjør i 'fredstid' nå er å forebygge, nettopp ved å skrive, og snakke om diskriminering og rasisme. Gjerne mest mulig, gjerne snakke det ihjel. Blåse en lang marsj i når tilbakemeldingen er at det er "kjedelig å høre på for vi har hørt det før". Det skal være "kjedelig", fordi det skal være normalen. Det skal være like vanlig å snakke om rasisme som hva man skal spise til middag.
‍

"Det som skjedde Benjamin, kunne skjedd meg"

‍
Temaer som omhandler rasisme og forebygging skal være et tema vi prater med kompisen om, men det skal også være noe vi skal prate masse med ungene våre om. Vi skylder hverandre, og de som kommer etter oss, ikke minst Benjamin, og de som døde den dagen ingen glemmer 22 Juli 2011 å skape et samfunn for demokrati, toleranse og likeverd. Det Norge vi fortsatt må kjempe for slik at alle får den friheten som var grunnlovens tanke. For hva slags frihet har man når man går rundt og tenker at "det som skjedde Benjamin, kunne skjedd meg"?

Det er to dager til 22 Juli. En trist, og vond dag, men også en dag for å feire mangfoldighet.

‍
En dag for å heve hodet enda litt høyere i stolthet for det de 77 personene som døde, og ikke minst Benjamin ville at vi skal kjempe for.