Det er folkets og framtidens Norge. Det er ditt. Du skal eie det selv. Frihetens forpost fanger på mange måter den norske politikken. Vi har i Norge ført en industripolitikk der offentlig eierskap har spilt en avgjørende rolle. Mens Høyre og FrP avskyr inntekter til fellesskapet og elsker privat rikdom på våre felles naturressursers bekostning, har Arbeiderpartiet alltid talt for nasjonal styring. Resultatene er enestående. Statoil med en avkastning som sikrer oss i generasjoner fremover, Norsk Hydro med en kraftproduksjon som skal gi oss billig strøm og verdensledende aluminiumsindustri og NSB som knytter landet sammen. Dessverre er det ikke sånn lengre, og nostalgi til forrige årtusen hjelper ingen.

‍

Høyreregjeringen hadde ingen ideologisk interesse av å forvalte på arbeidsfolkets premisser. Ordet «stat» er fjernet fra registeret. Her var det åpenbart en agenda bak. New Public Management har vært gjeldende for all offentlig virksomhet. Har det gitt resultater? Tja. I form av et komplekst system av byråkrati og utallige statlige foretak der man heller skylder på hverandre enn at Regjeringen tok ansvar, og det største offentlige budsjettet vi har sett. En Høyreregjering uten høyrepolitikk er nok på mange måter det som holdt den forrige regjeringen flytende, samtidig som den forarget enkelte høyrevelgere.

‍

Heldigvis er vi på bedringens vei. En hestekur er nok ikke ønskelig, og reversering av alt er heller ikke mulig. Strømkrisen i vinter viser oss at Arbeiderpartiet må være mer frampå. Selv om det kommer ordninger, (som vi skulle ha ventet lenge på fra Høyre) må man kunne gjøre dette uten vinglinger og halvdårlige førsteforslag. Det er rett og slett for dårlig. Jeg har likevel troen på at regjeringen vil rydde opp i dette også. Kraftmarkedet er ikke det det var før, og da må Arbeiderpartiet sette opp mekanismer innenfor rammene vi har i dag, noe det har alle forutsetninger for å gjøre.

‍

Imellomtiden kan vi skryte av Hadia Tajiks arbeid i regi av Arbeid og Sosialdepartementet. Vi får håpe at dette arbeidet fortsetter i samme tempo. Det er mange skjebner som avhenger av dette. Næringsminister Jan Christian Vestre har også gjort en kjempejobb til nå. Ny norsk industri er avhengig av ministere som har peiling på næringslivet. I tillegg ser vi starten på en ny «Norgesmodell». Nostalgien i Arbeiderpartiet gir oss tradisjon fra fortiden, og finner nye løsninger på dagens problem. Sosialdemokratiet har aldri forlatt Norge, men nå har et ekte sosialdemokratisk parti igjen regjeringsmakten. Våre naboer i Nord og Tyskland har alle nå sosialdemokratiske regjeringer. Denne historiske muligheten må vi ikke la gå i fra oss.

‍

Nå må vi bygge vår fremtid. Kraftpolitikken krever at vi samarbeider med våre partifeller i våre naboland. Det samme gleder innvandring, klima og forsvar. Dette klarer vi sammen. Derfor håper jeg at mitt parti kan begynne å vise «gammeldags» styrke. Det skylder vi de slitne kroppene som bar fagforeningsfanene slik at vi kan være bortskjemte og slippe. Fordi Her har fedrene strevet og kjempet for en framtid som ny er blitt vår.