Hei, Guri Melby.

Jeg er Susanne. En 18 år gammel jente, som går 3. året på studiespesialiserende i Bergen. Jeg har høy måloppnåelse i alle fag og har jobbet hardt for dette, spesielt under en krevende tid som vi alle har vært igjennom det siste året. Jeg følger med i timene vi har på skolen og henger greit med i de timene vi har hjemmeundervisning. Jeg vet at lærerne mine gjør alt de kan for å gi meg en god undervisning i en så vanskelig tid. Likevel, tror jeg at en eksamenssituasjon ville gått bra om 4 måneder? Nei. Det tror jeg ikke. Og her skal jeg fortelle deg hvorfor.

Selv om jeg følger med i timene både på skolen og når det er hjemmeundervisning, Guri, så betyr det ikke at jeg har fått med meg alt læreren har gått igjennom. Ikke fordi jeg dagdrømmer eller bare glemmer noe av det læreren snakker om, men fordi det ikke alltid er undervisning eller hjemmeundervisning tilgjengelig.

I gul sone, som store deler av dette skoleåret har vært i, er det meningen at jeg skal være på skolen hver dag og få undervisning i klasserommet. Dette er likevel ikke alltid realiteten i min og mine medelevers skolehverdag. Noen dager må jeg holde meg hjemme fordi jeg har en rennende nese eller sår hals. Da får jeg oppgaver jeg må gjøre på egenhånd. For at jeg skal gjøre min del av dugnaden, må jeg holde meg hjemme. Jeg går glipp av diskusjoner og spørsmål og svar som gir meg en bedre forståelse av temaet vi har om denne dagen. For fellesskapets beste.

Jeg er en frisk jente, men har likevel vært hjemme 11 dager fra skolen for å ta min del av dugnaden. Slik min timeplan er bygget opp tilsvarer dette 42 timer og enda flere diskusjoner jeg skulle fått med meg hadde jeg vært tilstede fysisk. Fremdeles, siden jeg er som ungdommer flest og velger å være på den sikre siden, så går jeg glipp av dette.

I tillegg til å ikke være garantert at jeg kommer meg igjennom pensum, så er det en annen grunn til at vi elever ikke er forberedt på eksamen. De aller fleste av oss sliter mentalt. Skal jeg være helt ærlig med deg, Guri, har jeg aldri i mitt liv opplevd å føle meg så isolert fra andre mennesker i løpet av et helt år, som jeg har gjort dette året. Jeg er en jente som liker å være på farten og møte folk. Skole, jobb, politiske møter, venner, familie, nye mennesker og nye opplevelser. Dette er ting jeg lever for. Dette året har jeg nærmest kun hatt tilgang til familien jeg bor med, skole og noe jobb. I noen perioder har ikke disse tre tingene vært på plass heller.

Jeg skulle ønske dette var nok, men jeg har så mye liv i meg som skulle vært levd nå. Istedenfor sitter jeg på rommet mitt, alene, og prøver å komme meg igjennom dette som enhver annen person som lever i denne pandemien. Vi mennesker er flokkdyr og en slik isolasjon som jeg, og mange andre, har følt på dette året er langt ifra bra for den mentale helsen.

Mitt siste poeng til deg, Guri, handler om mental helse. Elever i videregående opplæring og i tiende klasse på ungdomsskolen har mange stressfaktorer. Vi må prestere på vurderinger og i klasserommet. Vi må følge retningslinjer som kan endre seg raskere enn man kan si «eksamen». Vi kan ikke klemme besteforeldrene våre og de vi er glade i, i redsel av å ha viruset uten å være klar over det. Vi må i tillegg passe på at vi ikke graver oss ned i alt dette.

Det siste vi trenger er å ha hengende over oss at muligens en eller flere eksamener kan knuse håpet vårt. Håpet om å komme inn på de linjene eller de studiene vi vil inn på. Vi vet vi mangler bredde- og dybdekunnskapen som trengs for å gjøre det bra på eksamen. Det er et stresselement som bare du, i bunn og grunn, kan hjelpe oss med.

Guri Melby, alt vi ber om er å slippe enda en byrde som ligger trykkende på skuldrene våre, i en tid hvor vi har måttet gi slipp på alle de tingene vi trodde dette året skulle bli.

Så, Guri Melby, la oss slippe eksamen.