Jeg har fortsatt friskt i minnet frysningene jeg hadde under BLM-demonstrasjonen som samlet 15 000 mennesker sommeren 2020. Folk demonstrerte mot alle former for rasisme, også hverdagsrasismen som ofte kommer til uttrykk gjennom dagligtalen. Spol fram to år - hvordan står det til?

Dersom vi ser på UNICEF sin nyeste rapport – «Hva mener barn og unge om rasisme?», svarer hele 37 prosent at de har blitt utsatt for rasisme.

‍

Alle har et ansvar for å «sette en stopper for normalisering av å bruke rasistiske stereotyper og utrykk. […] Jeg har blitt utsatt for diskriminering pga jeg er samisk. Jeg skulle ønske noen sa noe», sier en av ungdommene.

To dager etter jeg leste rapporten, gikk jeg forbi en restaurant, og hørte en stemme si til en annen; «Det er jo ikke lov å si noen ting nå lenger». Stemmene rundt restaurantbordet jattet med imens det klirret i glassene.

Det fikk meg til å tenke på hva det er som egentlig ikke er lov å si lenger. For i det offentlige ordskiftet og i nordmenns dagligtale for øvrig er det i dag visse ord mange er enige om at er upassende å si. Hvorfor er det et problem for de rundt restaurantbordet? Hvorfor er det et nederlag at det ikke lenger er kult å si L-ordet om samer, N-ordet om melaninrike, sopere om homser, transe om transfolk eller M-ordet om folk med Downs?

Kanskje det er fordi det gjennom historien er noen mer enn andre som har fått holde et fast grep om ordboka, og dermed også sittet med definisjonsmakta? Ord og uttrykk har i stor grad utviklet seg gjennom det mannlige-, det hvite-, det heterofile- og normative blikk. Folk innenfor normen har fått tildele sine egne merkelapper på de andre - herunder de normbrytende og minoritetene i samfunnet.

‍

Vi ser at en del som tikker av på de privilegerte identitetsboksene i dag er med på å opprettholde disse merkelappene. Likevel, lever vi også i et samfunn der minoriteter i større grad enn tidligere kommer til orde, og mange i befolkningen har følgelig erstattet gamle, nedsettende merkelapper med begreper som i stedet verner om folks menneskeverd og integritet.

‍

Minoriteters blikk = «Krenkehysteri»

‍

Minoriteters ønske om å danne og formidle begreper om seg selv gjennom sitt eget blikk provoserer gjengen rundt restaurantbordet. Og dette tilfellet føyer seg dessverre i rekken av utallige andre kontekster jeg har hørt liknende kommentarer – kontekster der budskapet er at de som boikotter eksempelvis N-ordet representerer en woke-kultur og et krenkehysteri. Poengene og kampene til marginaliserte grupper avskrives og blir kasta inn i et såkalt krenkorama.

De lar seg også provosere av «nye» ord som ikke-binær, og følgelig hen, de/dem m.m. som de siste årene har fått plass i dagligtalen – slik sett rommer språket nå flere typer grupper enn tidligere. Hvorfor provoserer det at flere grupper i samfunnet nå føler seg hjemme i språket vårt, fremfor ignorert eller latterliggjort av det?

‍

En rekke ord dannet og formidlet av minoriteter og allierte blir ikke anerkjent, i kraft av at ordene er fremmede og ikke føyer seg etter det (mannlige, hvite, heteronormative) normative blikket. Det å ignorere og omtale minoriteter nedsettende har for mange vært norm så lenge – «det har vi jo alltid sagt», at et språk som ivaretar og inkluderer minoriteter forveksles som del av en politisk-korrektagenda.

Verdt å nevne er at ord som woke-kultur også føyer seg i rekken av nokså nye begreper i dagligtalen. Hvorfor er det OK å bruke disse nye ordene om minoriteters uttrykte krenkelser, men uhørt at minoriteter bruker såkalt nye ord om seg selv? Kan det tenkes at årsaken er at ord som krenkehysteri er dannet nettopp gjennom det mannlige-, hvite-, heteronormative-blikket? Det lukter dobbeltmoral, og et ønske om å tviholde på definisjonsmakta.

Språk er makt

‍

Språk gir oss mulighet til å sette ord på vår virkelighet, ergo språk er makt. Hvem er det som har fått lov til å skape vårt språk? Hvem er det som skal få bestemme hva slags virkelighet som er reell?

‍

Et fenomen man har vært vitne til den siste tiden er at minoriteters virkelighet avskrives i det de begrepsliggjør diskrimineringen de utsettes for. Når man som minoritet peker på undertrykkende systemer som heteronormativitet, patriarkat og strukturell rasisme – avskrives og ignoreres ofte budskapet og blir i stedet stemplet som krenkekorets hysteriske illusjon. Denne ignoransen og tilnærmingen til minoriteters virkelighet er for meg enda et bevis på at vi lever i et system der enkelte mener deres definisjonsmakt står høyere enn andres opplevelser.

Man mister ikke sitt eget menneskeverd ved å anerkjenne andres

‍

Mitt ønske er ikke at alle skal ha like meninger. Mitt ønske er snarere at vi som befolkning gjennom et mer inkluderende språk kan formidle vårt meningsmangfold på en måte som ivaretar og respekterer alle.

‍

Jeg vil ikke ha et språk som kun rommer og anerkjenner noen av oss, og ignorerer, ekskluderer og latterliggjør andre av oss. Man mister ikke sitt eget menneskeverd ved å anerkjenne andres. La oss lytte til oppfordringen fra ungdommen i UNICEFs undersøkelse! Be better.

Og PS - hvis du skal prate om mine venner og meg, bruk korrekte og respektfulle begreper som ivaretar vårt menneskeverd ... likevel skal det sies at det aller beste er om du bruker våre navn.

‍